Hva er pittingkorrosjonskarakteristikkene og titanreglene?
Apr 01, 2025
Legg igjen en beskjed
Pitting korrosjon i titan er en form for korrosjon som er unik for passive metaller. Som et metall med høy ytelse, viser titan utmerket motstand mot pitting korrosjon sammenlignet med rustfritt stål eller aluminiumslegeringer. Imidlertid, med den økende bruken av titan i høye temperaturer, konsentrerte kloridløsninger, har tilfeller av pittingkorrosjon i titanutstyr også økt. Å ta opp dette problemet har blitt en presserende bekymring for produsenter av titanutstyr.
Titanpitting korrosjon har følgende egenskaper og mønstre:
Langsiktige observasjonseksperimenter har vist at pittingkorrosjon i titan er mindre sannsynlig å oppstå enn sprekk korrosjon. Vanligvis vises sprekk korrosjon i form av grop på sprekkoverflaten. Elektrokjemiske teknikker kan brukes til å bestemme pittingkorrosjonspotensialet til metaller, som hjelper til med å evaluere deres mottakelighet for å pitte korrosjon. Når pittingkorrosjonspotensialet overstiger bruddpotensialet til overflateoksydfilmen, oppstår pittingkorrosjon på oksydfilmen. Følgende er vanlige forhold under hvilke pittingkorrosjon kan finne sted:
I klorid- eller bromidløsninger øker mottakeligheten av titan for å pitte korrosjon med stigende temperatur. Effekten av pH på titanens motstand mot pittingkorrosjon er relativt liten. Eksperimentelle data indikerer at bruddpotensialet til titan i sulfat- eller fosfatløsninger er veldig høye rundt 100V-å lage det svært motstandsdyktig mot pittingkorrosjon. I kontrast er bruddpotensialet til titan i kloridløsninger omtrent 8–10v, mens det i bromid- eller jodidløsninger kan være så lavt som 1V. Dette gjør Titanium mer utsatt for å slå i halogenideløsninger.
Det høye jerninnholdet i titan reduserer dens motstand mot pittingkorrosjon. Titan-jern (Ti-FE) -fasen er ofte kjernefysningsstedet for å slå korrosjon. For eksempel, i rutheniumoksydbelagte titananoder som ble brukt i klor-alkali-industrien, kan et høyt urenhet jerninnhold i titanunderlaget føre til pittingkorrosjon, som igjen skader Ruthenium Oxide Coating.
Overflatens forbehandlingstilstand av titan påvirker dens pitting korrosjonsatferd betydelig. Titan som har gjennomgått vakuumglødning eller anodisering viser det høyest pitting korrosjonspotensialet og er det minst utsatt for korrosjon. Motsatt er titan polert med vått sandpapir den mest utsatte for å pitte korrosjon. I tillegg, under identiske overflateforbehandlingsbetingelser, har grad 3 (GR3) industrielt rent titan det høyeste pittingkorrosjonspotensialet og den laveste mottakeligheten for pitting korrosjon. Eksperimentelle data antyder at å øke oksygeninnholdet i titan kan øke sitt pitting korrosjonspotensial, og dermed øke dens motstand mot å pitte korrosjon.
Grove titanoverflater eller de som har blitt gnidd mot metaller som sink, jern, aluminium, mangan og kobber, er mer utsatt for å slå korrosjon. Motsatt forbedrer visse anioner som sulfat, nitrat, kromat, fosfat og karbonat-kanter titanens motstand mot pittingkorrosjon.
Forekomsten og progresjonen av pittingkorrosjon følger vanligvis tre trinn: kjernefysning, vekst og repassivasjon. Nukleation oppstår når titanens potensial overstiger bruddpotensialet til oksydfilmen. Over tid begynner korrosjonsgroper (hull) å utvikle seg etter kjernefysning. Siden det totale arealet av korrosjonsgropen ikke er fast, kan ikke gjeldende målinger tjene som et direkte kvantitativt mål på pitvekst. Repassivasjon kan hemme progresjonen av pittingkorrosjon. I noen tilfeller kan pitting korrosjon forbli i andre trinn uten å gå videre til tredje trinn, på hvilket tidspunkt korrosjonsgropen slutter å utvikle seg.
Sende bookingforespørsel







